01.12.2006



Barnevernet – dessverre en skadevolder
1: Møte med systemet og rettsbehandlingen


Av Marianne Haslev Skånland


***
Artikkelen ble første gang publisert i Det Liberale Folkepartiets tidsskrift LIBERAL vol 4 no 2, august 2006.

***


Når jeg har vært så heldig å bli invitert av DLF til å skrive om barnevern for LIBERAL, er det naturligvis en utfordring til å gjøre mitt aller beste. Samtidig er det slett ikke lett å beskrive fra grunnen vårt avsporete barnevern, altså uten å forutsette at mine lesere har brukt tid på å skaffe seg innsikt i materien på forhånd. Vanskelighetene skyldes at dette er et felt hvor forskjellen mellom fasade og virkelighet er meget stor. Nærmest alt er anderledes enn slik det presenteres for offentligheten av vanlige media, av barnevernet selv, og av de myndigheter som er ansvarlig for dem. Alminnelig sunn fornuft har vist seg heller ikke å være pålitelig til å bedømme hvordan et slikt offentlig velferdsapparat trolig fungerer i et samfunn man ellers synes man kjenner godt, for som velferdsapparat for befolkningen er barnevernssystemet ikke rasjonelt. I denne artikkelen kan jeg bare ta for meg enkelte aspekter i oversikt, samt foreslå noen steder den interesserte leser kan søke kunnskap videre.

For 15 år siden hadde jeg ingen anelse om hva som foregikk innen barnevernet og tilgrensende profesjoner. Jeg hadde imidlertid i mitt akademiske arbeid vært interessert i vitenskapskritikk og vitenskapsanalyse, blant annet anvendt på psykologi, og hadde registrert den uheldige oppblomstring av freudianisme og andre klart anti-vitenskapelige, spekulative retninger innen klinisk psykologi, sosialt arbeid, og samfunnspolitiske trender. Rettsapparatet lot også til å være infisert, bl.a kom Bjugn-saken som et forferdende utslag av slike trender. Jeg hadde fra tid til annen lest avisartikler om utrolig handlemåte og oppførsel fra barnevernets side i enkeltsaker, men hadde vel gått ut fra at slike barnevernsarbeidere naturligvis ble satt på plass av sine overordnede, av de berørte familier, og iallfall av rettsapparatet hvis en sak overhode kom så langt. Jeg hadde ikke sett faresignalene.


Utrolige påstander

Så fikk jeg se to barnevernssaker på nært hold. Det dreiet seg om mennesker jeg kjente, og særlig i det ene tilfellet kjente jeg familien så godt at jeg med én gang visste at barnevernet løy. Deres løgner og beskyldninger mot foreldrene var meget alvorlige og kunne brakt familiens syke barn i livsfare. Den andre saken brakte meg heldigvis i kontakt med en rekke mennesker i Sverige som arbeidet profesjonelt med å prøve å stoppe tilsvarende aksjoner mot familier (se artiklene i (1)). Ikke i noen av sakene ble barnevernets aktører oppsagt, straffet, eller satt på plass. Det ble klart at det jeg hadde sett, ikke var uheldige avvik men helt vanlige barnevernssaker. Og jeg skulle snart få se enda verre saker.

Omtrent samtidig med de to første sakene ble jeg oppmerksom på at barnevernet i mange saker går til angrep på foreldre med den begrunnelse at barnas språkbruk og språkutvikling er forsinket eller regregerende. Dette hevder barnevernet og de psykologer de benytter, skyldes omsorgssvikt eller overgrep fra foreldrene eller manglende stimulering fra foreldrenes side. Jeg er selv språkforsker, og visste jo at dette er ren nonsens; det vet alle som har lest noen som helst språkvitenskapelig forskning om barnespråk. Barns språkutvikling er sterkt biologisk styrt, individuelt meget varierende over flere år, og uavhengig av miljø og stimulering forutsatt at barnet ikke lever i total taushet (2). I språkvitenskapelige miljøer er vi vel kjent med en vrangforestilling som i alle år har hersket i norsk skole: Man tror at skolelærere lærer norske barn norsk. I realiteten underviser de i hvordan man kan skrive og lese et språk elevene allerede kan. Pedagogiske kretser er lite lystne på å forstå forskjellen mellom dette og det å undervise elever i et for dem fremmed språk, og denne manglende forståelsen lider begge typer undervisning ved. Men jeg hadde ikke vært klar over at pedagogiske og sosial-psykologiske kretser hadde gått videre og bygget opp en egen, ubegrunnet "lære" om språkutvikling og språkbruk som de bruker til å "diagnostisere" barn og foreldre med. En god del av det som skrives om barnespråk fra sosial-psykologisk hold ville være en rik kilde til moro hvis bare ikke anvendelsen av dette sprøytet i praksis førte til tragedier.

Når den slags løgner, faglige kvakksalveri og skadeverk, innenfor både teori og praksis i barnevernet, viser seg i mange saker, da skyldes det ikke bare tilfeldig inkompetanse eller ondskap hos enkelte ubrukbare aktører som har valgt profesjoner som gir dem makt. Da skyldes det systemfeil.


Forpinte og forfulgte foreldre og barn

Min første, famlende leting etter informasjon brakte meg i berøring med stadig flere barnevernssaker. Etter at jeg skrev noen avis-innlegg, begynte familier å ta kontakt. De rant som regel over av beretninger om barnevernssakene sine, og var mer enn villige til å levere meg kopier av saksdokumenter, rapporter, journaler, dommer og uttalelser. Det ble snart tydelig at det slett ikke dreiet seg om hatefulle, voldelige eller uinteresserte foreldre. Noen av dem hadde syke barn, noen var bare meget unge foreldre, noen var fattige eller hadde andre problemer, noen hadde faktisk ingen før barnevernet gikk løs på dem. Selv om jeg ikke var i stand til å kontrollere riktigheten av hver enkelt opplysning fra hver enkelt familie, så var mye kontrollerbart og korrekt, og det viktigste av alt: Dette var mennesker som elsket sine barn og led fryktelig ved å bli berøvet dem. Og barnevernets aksjoner overfor disse familiene er ren forfølgelse.

Det er i grunnen underlig: Alle forstår at "alminnelige" foreldre som barna tas fra eller blir borte fra, blir fortvilet og gjør hva som helst for å få dem tilbake. Nylig hadde vi på tv en japansk dokumentar om familier som Nord-Korea har røvet barna fra og holdt fanget i årevis i Nord-Korea. De japanske foreldrene, nå aldrende, fortalte hvordan de i alle år har gjort alt for å finne sine barn, hvordan de aldri kunne glemme, hvordan deres barns skjebne hadde ødelagt deres liv. Dette har norske seere ingen problemer med å skjønne og identifisere seg med. Men når det gjelder mennesker som barnevernet har tatt barna fra, trer visst en skadefro, ganske fariseisk mobbe-refleks i aksjon hos folk her hjemme, godt hjulpet av barnevernskretsenes vedvarende propaganda: Man tillater seg å tro at disse foreldrene er for dårlige til å "egne seg" til å ha barn, at man selv har adgang til å dømme og fordømme, at de er abnorme under-mennesker, en slags hekser, at deres lengsel og fortvilelse, hysteri og desperasjon viser maktmenneskers hensynsløse form for egoisme som vil herske over barna i strid med barnas behov og ønsker, og at barna fremfor alt må og vil vekk fra disse demoniske foreldrene. Det er en gjentagelse av jakten på taternes barn her i Norden, indianerbarn i Canada, aboriginerbarn i Australia.

Jeg har også snakket med en del tidligere fosterbarn. Det er ikke for sterkt å si at pinslene barnevernet har påført dem ved å frata dem foreldrene og hindre samvær og tilbakevending til hjemmet, preger hele deres senere liv. Noen har fått hele livet ødelagt. Det gjelder faktisk både de sakene hvor tvangsfjerningen var ubegrunnet og der hvor hjemme-forholdene var svært dårlige. Men naturligvis har det vært ekstra ille i de tilfellene hvor barnevernets sprengning av familien har vært grunnløs hvis formålet var å forbedre situasjonen for barnet, og dette gjelder majoriteten av sakene, kanskje 80-90 prosent. Katastrofen det har utgjort for barna gjelder heller ikke bare de tidligere barnehjemsbarna som nå heldigvis aksjonerer mot kommunene, men like meget barn som har vært plassert i private fosterhjem. Den svenske menneskerettighetsjuristen Siv Westerberg anser private fosterhjem for det aller verste (3, 4, 5, 6).

Barnevernet tar ikke sjelden barn med fysisk makt, enten på "hastevedtak" eller når de har fått rettskjennelse for at barnet kan tas. De tropper opp i barnehage og tar barn uten å varsle foreldrene; de tropper opp hjemme sammen med 2-4 politifolk. Hvis foreldre setter seg til motverge, blir de lagt i bakken og påsatt håndjern. Deres protester og forsøk på å verge sine barn blir brukt som ytterligere bevis på at de er uskikket til å ha barn. Hvis barna setter seg til motverge, blir de sperret inne i politibilen og senere på institusjon med låste dører og bastant overvåking. Flykter de, blir de oppsporet, regulært fanget inn, sperret inne, og får beskjed om at ytterligere flukt vil bli straffet med total avskjæring fra ethvert samvær med foreldrene. Ikke sjelden plasseres barna så langt borte som mulig for at det skal være umulig for dem å flykte hjem og så vanskelig som mulig for foreldrene å komme til de fattigslige samværene barnevernet ikke kan hindre. Familier som har lykkes i å flykte fra landet med barna, blir forfulgt også i utlandet.

Det er naturens mest verdifulle egenskaper som taler når både foreldre og barn setter seg imot å adskilles: Barn og foreldre søker hverandre fordi foreldre har en ganske annen impuls til å beskytte og hjelpe sine barn enn noen annen har, og fordi barn føler seg tryggere hos foreldrene enn noe annet sted. Og det er det gode grunner for (7, 8). Disse naturlige impulsene til samhørighet er kjent under navnet kjærlighet.


Et mangslungent system av galskap

Da det var blitt klart for meg at praksis i barnevern, mye klinisk psykologi og psykoterapi, sosialt arbeid, tilhørende sakkyndig-virksomhet, fosterhjems- og institusjons-virksomhet og utdannelse er vevet inn i hverandre, la jeg vekt på å lese meg opp i forskjellige aspekter av problemet, så vel som å sette meg inn i konkrete saker.

Det finnes to forskjellige typer litteratur i dette feltet: (a) Reell forsknings-litteratur om historikk, om hvordan det går med barn som vokser opp under barnevernet eller i adopsjon sammenlignet med "hjemme"barn i forskjellige miljøer, om psykologiske hypoteser, vitenskapelig utprøving av dem og analyse av deres konsekvenser, om forekomst av mishandling i forskjellige miljøer hvor barn bor eller oppholder seg, om korrelasjoner mellom kriminalitet, sykdom, stoffmisbruk og barns oppvekstforhold; (b) lærestoff skrevet for undervisning i sosialarbeid og klinisk psykologisk virksomhet. Dette er preget av sterk fiendtlighet overfor foreldre, oppmuntring til ukritisk tro på egen "faglig" dyktighet, oppmuntring til å tro at hva som helst de barnefaglige profesjoner hevder og gjør, er faglig solid og gavner barn.

Forskjellen er deprimerende. Jeg har, uten at det har vært vanskelig for noen å forstå innholdet av det jeg har sagt og dokumentert, stått i retten og vist konkret hva barneverns-ideologene skriver og hvordan det dels er selvmotsigende, dels uten grunnlag, dels forlengst er tilbakevist gjennom en rekke godt utførte undersøkelser, dels tilskyndelse til sadistiske overgrep fra de profesjonelle overfor familier, og dels sørgelig amatørmessig, omtrent som om det var en løselig skolestil prestert av en ungdomsskoleelev. Og naturligvis, dette lærestoffet later som om den vitenskapelige litteraturen og de vederheftige undersøkelsene ikke eksisterer. Isteden foretar de psyko-sosiale aktørene selv undersøkelser, som normalt mangler skikkelige hypoteser, metode, avkreftbarhet og etterprøvbarhet, og tydelig tjener aktørenes egen yrkeskarriere. Én slik undersøkelse dreiet seg om hvor mange fosterbarn som ønsket eller ikke ønsket mere samvær med sine egne foreldre. Der regnet man barn hvis foreldre var døde inn i gruppen som ikke ønsket mere samvær. Hvis mine lesere er i tvil om hvorfor: Barnevernet pretenderer alltid at barn ønsker å være i fosterhjem og føler samvær med sin egen familie som en plage.

Skolelærere, førskolelærere, sosiallærere, helsesøstre, leger og sykepleiere, prester, advokater, dommere, får enten gjennom sin primære utdannelse eller gjennom kursing prentet inn den samme ideologien om barnevernet som barns hjelpere. Enhver skoleskulk eller uenighet lærer/foreldre kan lettvint "løses" ved at skolen fordømmer foreldrene og melder dem til barnevernet, som tar barnet og plasserer det i fosterhjem, og dette gjøres ofte (9). Enhver henvendelse til sosialkontoret fra en ubemidlet mor som ikke klarer å betale strømregningen kan forårsake tvungne psykologutredninger (til skyhøye honorarer) og beskyldninger om utilstrekkelighet som fører til at barnet tas, og dette gjøres enda oftere.


Rettsapparatets fallitt

Selve rettsbehandlingen av barnevernssaker er imidlertid det verste, og vår juriststand er de skyldigste av alle i ikke å ha tatt affære. De skulle ha slått alarm for lenge siden, vedvarende alarm.

En sjelden, sjelden gang treffer barnevernsofre på dommere og meddommere som ikke er forhåndsprogrammert til å la barnevernet få sin vilje. I nesten alle barnevernssaker er imidlertid resultatet gitt, selve saksbehandlingen og rettsprosessen er kun en ferniss – det dreier seg om skinnretterganger. Der stilles ingen krav til bevis overfor barnevernet. Den private part kan ofte bringe direkte motbevis til barnevernets påstander i journaler, rapporter og i retten, men det tas ikke hensyn til i dommen. Barnevernets prosessfullmektig får ofte rettens kooperasjon i å nekte den private part å føre sine vitner. Den offentlige part er ikke det minste interessert i reelle opplysninger hverken om den enkelte familie, om fakta i saken, eller om hva forskningen viser om resultatene av deres aksjoner. Fri rettshjelp er nylig blitt skåret ned til et omfang som gjør familienes rettssikkerhet til en farse.

Grunnen er å finne i det faktum at barnevernssakene ikke dreier seg om juss men om ideologi. Juristenes lærebøker i barnevernsrett er med få unntak skrevet av folk som står barnevernssystemets aktører nær. Godkjenningsordninger sørger for at systemets egne folk går igjen i alle funksjoner. Fylkesnevndene består av den samme type jurister, samt av systemfolk som meddommere. Dommere i tingrett og oppover i systemet er normalt blitt utnevnt blant tidligere kommuneadvokater, statsadvokater, politijurister og departementsjurister. En kommuneadvokat ønsker normalt å avansere i sin karriere, ved energisk å slåss for at hans part skal få sin vilje. Den private parts advokat vil ikke legge seg ut med dommere eller kommuneadvokater, og har dessuten vært på barnevernskurs selv; advokatforeningen tilbyr hvert år slike propagandakurs, gjerne med barnevernsideologer som forelesere (10).

DLFs debattforum på nettet har over noen måneder hatt en del innlegg i en tråd om barnevern, hvor jeg selv også har gitt mitt besyv med. De fleste synspunkter der som er forskjellige fra mine egne, er vel kjent for meg fra annen offentlig debatt og var ikke uventede. Kun ett resonnement tok meg "på sengekanten", men burde ikke ha gjort det: det var da "simon" skrev: "Jeg forstår det slik at du har gransket slike saker i embeds medfør." Med min egen erfaring fra å analysere og kritisere barnevernets ideologi, litteratur og praksis, og mest av alt: gjennom å stå i retten som sakkyndig vitne for den private part i en del barnevernssaker, er det blitt selvsagt for meg at det er nærmest umulig i Norge å granske barnevernssaker i embeds medfør. Å gå ut offentlig mot barnevernet, eller å danne fellesskap med og mellom barnevernsofre, er direkte farefullt. De fleste som har prøvet det, har opplevet betydelige represalier i sitt yrkesliv eller privatliv. Tilfeldigvis sitter jeg nokså beskyttet til fordi jeg nærmer meg pensjonsalder, er embedsmann, og ikke har familie som kan angripes. Men barnevernet har også prøvet seg på meg, for eksempel i rettssaker i Oslo. Horten barnevern prøvet litt komisk å få min arbeidsgiver Universitetet i Bergen til å "disiplinere" meg (11). Og barnevernsofre som vil prøve å bruke som vitner i retten eller fylkesnevnden folk av min type, opplever normalt at det fører til ytterligere sanksjoner mot dem og deres barn.


*


 

Litteratur:


(1) Lennart Hane (red) (1993): Rättvisan och psykologin – en studie över psykologins makt i domstolarna
Stockholm: Contra. ISBN 91-86092-29-4

(2) Marianne Haslev Skånland (2006/1995): "Alexander Aminoffs språklige kompetanse som barn. Analyse av påstander fremsatt av det svenske sosialvesenet i forbindelse med tvangsfjerningen av ham fra hans mor"

(3) Samfunnsmagasinet: "Barnehjemskandalen" (artikkelsamling)

(4) Samhällets styvbarn (nettsted)

(5) Radio Godhavn (nettsted)

(6) Siv Westerberg (1995): "Barnefängelser? I Sverige?"

(7) Marianne Haslev Skånland (2005): "Fakta og forskning: Barnemishandling som barnevernsmyndighetene ikke ønsker å kjenne til - 2 – Vold mot stebarn kontra biologiske barn: Daly & Wilsons forskning"

(8) Sverre Kvilhaug (2006): Atskillelse barn og foreldre
Isdalstø: Cita. ISBN 82-303-0532-3.

(9) Joar Tranøy (2004): "Rett informasjon? Om bruk av tilgjengelig informasjon i sakkyndighetsarbeid"

(10) Åge Simonsen (2003/1996): Håndbok for klientutvalg og barnevernsofre, kapittel 4: "Barnevernets behandling og vurderinger"

(11) "Liv Wiborg Karlsen, leder av Horten Barneverntjeneste" (oversikt over sakskompleks og bl.a brevskriving til Universitetet i Bergen)