Hei!!
Vil gjerne fortelle min historie ang bv på kongsberg..
Jeg ble plasser selv i fosterhjem når jeg var 10-11 år gammel..
Bodde der en stund,ble flytta hjem,tilbake i fosterhjemmet og på en bvs instutisjon i hokksund som heter Åsgård skole..
Å etter at de hadde flytta meg rundt i noen år,så ble jeg sendt til ett midlertidig fosterhjem i Åmodt..
Der bodde jeg i en del mnd,før jeg fikk beskjed om at jeg skulle på ett bvs kollektiv i hallingdal..
Det var helt grusomt å måtte flytte så langt unna,hele familien min bodde jo i hvittingfoss..
Og så skulle jeg bo i Gol..
Jeg var 14 år gammel..
Å når jeg kom opp der,så ble det å bo litt i ett hus og litt i ett annet hus..
Har ikke tall på hvor mange ganger jeg ble flyttet på de 4 åra jeg bodde der..
Når jeg var ca 15-16 år så skulle jeg få en ny saksbehandler fra bv,å som man gjør i den alderen sier man hva man mener..
Så jeg fortalte ho at ho kunne bare stikke,for jeg skulle ikke ha en så jævla stygg gammel kjerring..
Det var Jorun Skaar Pettersen..
Så man kan si at man ble jo nesten opplært til å bo litt her og litt der..
Å nesten alle de andre elevene som bodde der hadde rus og alkohol problemer..
Jeg hadde skulka skolen og stikki av hjemmefra..!!
Den beste tiden jeg hadde der oppe var når jeg flyttet til Gol Hyttegrend,de så meg for den jeg var..
Ikke en haug med mas og kjas om ditt og datt..
Det var en normal familie som jeg likte veldig godt.
Men der fikk jeg ikke være heller..
Men det er ikke slutt der..
Høsten 1993 begynner jeg på landbruksskolen,treffer en gutt og jeg blir gravid..
Å siden jeg ble gravid noen mnd før jeg fylte 18 år,så gikk det barne automatisk under bv...
De på kollektivet maste på meg ang abort og det samme sa bv..
For jeg kunne ikke ta vare på ett lite barn..
Eller som bvs kurator har sagt så mange ganger..
Barneværnsbarn kan ikke ha egene barn..
Og at jeg kunne passe andres barn,men ikke mine egene..
Å hvordan blir man i hodet etter å ha hørt på det i mange år da??
Allerede før jeg fikk mitt første barn så var det masse mas fra bv om at jeg måtte reise på mødrehjemmet i horten,Vilde.
Men jeg ville ikke det..
De hadde jo ingen rett til å si at jeg ikke kunne være mor før jeg hadde prøvd det..
Så jeg fikk jo en velskapt sønn høsten 1994,og hadde mange hjemmbesøk av bv..
Fikk positive tilbakemld av helsesøster..
Å Våren 1996 kom det ei litta tulle,å da ble det mer pes fra bv..
Men det ble ikke satt i gang noe tiltak for å hjelpe meg i rollen som alenemor til 2 små..
Så etter å ha bodd i hv.foss noen år med barna ,så flytta vi til kongsberg..
Men det var det dumeste jeg har gjordt,for da var det jo enda enklere for bv å komme på hjemmebesøk..
Både anmeldte og uanmeldte..
Å siden jeg ikke jobba så mye,ville jeg være med mine barn og ikke ha de i barnehagen.
Men bv sa at de måtte gå i barnehage..
Så det året min datter fylte 3 år så bestemte bv at de skulle gå til sak for å ta mine to små barn..
Ho var 3 år og han ble 5 år..
Jeg hadde med meg en konsulent fra familieværnskontoret,å hun hadde jobba i bv før..
Men slutta,å hun hadde oxo vært min gammle saksbehandler.
Hun sa da og sier i dag:det var aldri så ille at de måtte ta barna fra meg..
Men det hjalp ikke no hva hun sa og foreslo..
Hun sa også at det måtte vel kunne gå ann og sende meg på ett mødrehjem,isteden for å ta bana.
Men da sa de på bv at det fantes ikke mødrehjem for så store barn..
Å bv hadde ikke penger og ressurser til å sette igang noen tiltak for meg..
Så vi var i retten og jeg tapte mine barn..
De sa også til meg at det var en langtids plasering av mine to små,å hvis jeg fikk meg type,jobb og gikk til psykolog så ble det bedre i bv øyne..
Jeg er nå gift,har jobb,men vil ikke gå til en psykolog,for alt du sier der kan bli brukt mot deg igjen..
Det skjedde nemlig forrige gang jeg var hos en..
Jeg fikk smavær med de ca 1 helg i mnd,men etter ca ett år så ble det redusert til 10 lørdager i året a 8 timer..
Men det som er allerværst er at de sa at de hadde grunn til å ta han elste,men ikke hun minste.
Men hun også måtte flytte,for de kunne ikke splite søsken..
Så den 22/12-99 kom de og henta mine to små..
Å etter de hadde bodd i samme fosterhjem i ca 6 mnd,så ble de splitta..
Så han bor i hv.foss og hun på darbu..
Har i de siste 7 åra prøvd å få mere samvær,men når jeg ringer til bv og spør,så sier de at de må ta det opp på møte..
Når jeg ringer for å høre om jeg fikk mer,så får jeg det samme svaret hver gang..
NEI,men prøv igjen seinere..
Har ringt flere ganger hvert år i 7 år å spurt om å få det,men fortsatt NEI...
Sa også til saksbehandler i bv at jeg ville ha samvær med en og en for å få mest mulig tid med de,og det gikk greit..
Sa til hun at da måtte hun sette opp samvær mellom barna og fosterhjemma,så de skulle fortsatt føle at de var søsken..
Men det er til dags dato ikke satt opp noe samvær mellom de..
Å det skal ikke ta så lang tid som 7 år å få igang samvær mellom to små barn..
Og det er syntes jeg er utrolig dårlig..
De ødelegger mere en de ordner noe opp..
Traff også en mann for 6 år siden,han hadde en datter fra før og vi har fått 2 nye barn..
Å siden den dagen de tok mine to eldste så har jeg ikke hørt noe om at jeg ikke kan ta vare på min egene barn..
Dette er litt av min historie..

Mvh Jeanette..